Medarbeidere – CV

Ølvin B. Villing, assisterende kontorsjef

  • Også kjent som “Mannen som visste for lite” (minimalist)
  • Født på Grav-dal sykehus og døpt i Moske-nes kirke i Lofoten
  • Første stilling i Telegrafverket: “Vikar for reservebud”
    Med andre ord, syklet byen rundt med SMS på papir til folk
    Steg etterhvert i gradene til grøftgraver (for trådløs kabel)
  • Tok brevkurs i lodding (to brev) via NKI-skolen
  • Har hatt mange nedturer – i slalåmbakken,
    men det hjalp med alle oppturene i heisen…
  • Fikk øresavrunding hos frisøren under en stuss i ungdommen
  • Vinner av den nasjonale Talentløskonkurransen i 1989
  • Kjennetegn: Bruker hørselvern mot trekkspill
  • Favorittsnop: Sætres Konsonantkjeks, Nonstop for Fargeblinde
  • Diagnose: Kronisk orblinn – med andre ord gal mann på rett sted

Barthold Flåsnes, assisterende kontorsjef

BARTHOLD FLÅSNES NOE SKITZOFRENE OPPVEKST OG LIV
Lokalt kjent som Mr. Barthold og Dr. Flåsnes

Mr Barthold og Dr Flåsnes ble født ved en styrtfødsel den 8. august 1947 (eller 1957). På et utdrikningslag, under Lydia-brygga i Mosjøen på Helgeland. Deltakerne på utdrikningslaget hadde et vagt bilde av en naken gravid kvinne som ravet rundt i lokalet med en bæremeis påmontert luftmadrass på ryggen.

Peder Graut, plaget av fremskreden prostata, var tilstede under fødselen og kunne konsonantfritt konstatere at vi begynte å snorke to minutter etter fødselen. Ryktene om at Peder Graut skulle være vår far kan jeg med stor sikkerhet spore tilbake til en tilfeldig vannlating under omtalte utdrikning-slag.

Vår mor kom antagelig som blindpassasjer til byen med Sjøbussen på lørdag den 8. august og hun forlot byen på en frakteskute full av møringer dagen etter.

Under vår oppvekst fortalte Peder Graut oss mange historier om vår mor; hvor vakker, forståelsesfull, gomodig, intelligent og sterk hun var. Da vi i voksen alder konfronterte ham med det faktum at han knapt hadde sett henne mens han pisset, svarte han bare at han hadde Nord-Norges største selskapsblære.

Godtskalk Flåsnes (Skalken) som ble vår fosterfar ved loddtrekning, bestemte i bakrus at han ville bli en glimrende far, noe som forsåvidt var glemt i polkøen på mandags morgen.

Vår stemor Tuula, som kom fra Finland, var 20 år eldre og slet med en rimelig alvorlig talefeil som hun pådro seg i Karelen i 1940. Den samme talefeilen gjorde at hun ble nødt til å forlate Finland i ung alder. Hun var Losje Godtemplar og notorisk motstander av all form for offentlig skjenking, men på grunn sin totale mangel på konsonanter ble hun sjelden tatt alvorlig.

Vi antar at våre skitzofrene trekk er arvet fra vår stemor.

Oppveksten ble dominert av vår åtte år eldre stesøster Lett-Anna, hun var alt annet enn lett og hun gikk alltid med brune strømper og hofteholder oppe på loftsgangen før hun skulle ut på lørdagskveldene. Tilnavnet fikk hun av en guttegjeng i Skjervgata og det hadde visstnok ingenting å gjøre med hennes kroppsvekt. Hun flyttet tidlig hjemmefra og giftet seg senere med Oslo-advokaten Chr. B. Verbel junior

Under Skalkens og Tuula`s kyndige rettledning lærte vi tidlig å lese. V´en under verdifulle polflasker den første bokstaven vi lærte og når vi var fire år holdt vi høytlesning fra Kriminal Journalen og Coctail ved gjentatte festlige anledninger.

Vi kom aldri særlig nært våre fosterforeldre og har senere i livet utviklet en fobi mot vokaler som vi fortsatt går til behandling for, og det var under en gruppeterapi hos vår første psykolog at vår tredje navnløse bror ble behandlet bort. (Dr. Flåsnes har alltid ment det var en søster)

Det ble en livlig oppvekst under bryggene i Sjøgata og vi skaffet oss etter hvert et levebrød som roer over Vefsna.
Vi kjøpte båt en uke før Øybrua ble åpnet og opplevde vår første konkurs uken etter. Tomflasker og rekved ble vårt levebrød i mange år, men skjebnen ville det anderledes.

Etter et ufrivillig opphold i badstu på 50-tallet utviklet vi et stemmeleie som lå noen oktaver over normalen og ble således ansatt som kastratsanger i Dolstad Kirke, men fikk raskt sparken på grunn av noen uforklarlige sprekker i altervinflaskene. Gammelklokkeren var overbevist til det siste om at vårherre også kunne forvandle vin til luft.

Vår stigende interesse for butikkdrift våknet etter dette for alvor.

Fra en forretningmann´s ståsted, under byggene i Sjøgata, var det ikke vanskelig å se hvilket satsingsområde som var lukrativt. Vi pakket overskuddet fra altervinen i lommen og med topplua i handa samt et par timer på vedkassen innafor kontordøra hos banksjefen i Vefsn Sparebank fikk vi finansiert vårt noe suspekte prosjekt.

De to-tusen kronene vi skulle til Hardanger å kjøpe vinterepler for, gikk rett til en sats-koker på Reinfjellnasen og vi var således i gang med vårt livs mest lukrative prosjekt.

Det gikk så det suste i en uke, så oppdaget Skalken varelagret… og vår andre konkurs var en realitet.

I 1968 fikk vi oss jobb som sjauer, og fra første dag ble vi bedt om å passe på en pullert lengst nord på Jernbanekaia.
Denne perioden fikk vi virkelig utviklet våre kreative evner da vi fikk tid til å fundere på det meste. Vi tok en rekke brevkurs blant annet i gymnastikk, fotsoneterapi og astrofysikk.

Jobben tok vi seriøst, så vi satt på kaikanten helt til vi ble oppdaget av en formann i 1998. Etterbetalingen av lønnskravet som ble satt frem av Lett-Anna, ble tidenes største i landsmålestokk. Chr.Verbel jr. fikk en beskjeden andel på 75%

Du kan ennå se avtrykk etter tobakkspakken vår på høyre side av pullerten.

Vi er nå førtidspensjonert og vi bruker hele vår tid på nye oppfinnelser. Vi kan med stolthet konstatere at ølkassen vi ble lagt, i etter fødselen, benyttes ennå som krakk for kortvokste politikere ved talerstolen i kommunestyresalen.